Romhistorier
Et rom på nytt
Forvandlinger som startet smått og forble ærlige.
Hvorfor vi starter med det du allerede eier
Den raskeste veien til et rom med karakter er sjelden en handletur. Det er vanligvis et nytt blikk på noe som allerede finnes i huset. Et arvestykke, et loppefunn eller et møbel som fulgte med eiendommen, har proporsjoner og farger som et nykjøp ikke kan etterligne. Når du bygger rundt det, får rommet et tyngdepunkt, og alle senere valg blir enklere fordi du svarer på ett spørsmål: passer dette til stykket jeg elsker?
Historiene nedenfor er sammensatte, basert på prosjektene leserne oftest forteller oss om. Navn og adresser er utelatt, men problemene er ekte: vanskelige planløsninger, stramme budsjetter, utleiere som forbyr maling, og familier som trenger møbler som tåler tirsdagskveldene, ikke bare fotografier.
Historie én
Stuen i rekkehuset
Et viktoriansk rekkehus i Leeds hadde en stue malt i en kjølig grå farge, som gjorde at rommet føltes mindre enn det var. Eierne hadde arvet en Windsor-lenestol i alm og bøk, den typen som ble laget i store mengder av verksteder i High Wycombe etter krigen. Den sto i et hjørne og virket fortapt.
De begynte med å flytte stolen til vinduet, der dagslyset fremhevet treåren. Den ene endringen viste dem at rommet trengte varme. Veggene ble malt i en myk havrefarge, den kalde takpendelen ble byttet ut med en plisseret stoffskjerm, og et mosegrønt ullteppe ble lagt over armlenet. En brukt bokhylle ble beiset et hakk mørkere, slik at tonen passet godt til stolen.
Totalkostnaden holdt seg moderat, og ingenting i rommet er strengt tatt fra en bestemt epoke. Det føles bare som om det alltid har vært bebodd.
Historie to
Leiligheten med reglene
I en blokk fra 1960-tallet i Glasgow kunne leietakeren ikke male, bore eller skifte gulv. Rommet hadde magnoliafargede vegger, et laminatgulv og et stort vindu. Startstykket hennes var en bordlampe med rav-farget glass, kjøpt for noen pund på Barras-markedet.
Hun behandlet lampens farge som en rettesnor. En sennepsgul pute, en beanbag i tobakksbrun kordfløyel og et teppe med brent oransje striper fulgte etter. Innrammede utstillingsplakater ble satt på en billedhylle som hviler på listen, så det trengtes ingen hull. Planter i enkle terrakottakrukker myknet opp hjørnene.
Når hun flytter, flytter alt med henne. Lærdommen: karakter er bærbar, og leietakere kan bygge den gjennom gjenstander i stedet for overflater.
Historie tre
Familiekjøkkenet som beholdt bordet
En familie i Bristol planla å skifte ut et skadet eik-klaffbord under en kjøkkenoppussing. Barna hadde gjort lekser ved det i et tiår; det hadde ringer, riper og en vakling. I stedet for å kjøpe nytt limte de på nytt den løse bensskjøten, rengjorde plata med mild såpe og behandlet den med en herdende voksolje som tåler daglig søl.
Med bordet på plass endret de nye kjøkkenvalgene seg. I stedet for blanke elementer valgte de malte dører i dempet salvie, åpne hyller for emaljerte oppbevaringsbokser og en keramisk vask. Ulike stoler fra en lokal auksjon ble samlet med like seteputer.
Besøkende spør nå hvor bordet kommer fra. Svaret, litt stolt, er: vi beholdt det.
Det disse rommene har felles
- Ett ankerstykke. Hvert rom vokste frem fra en gjenstand med historie, ikke fra en stemningstavle.
- Lys først. Å flytte ankerstykket inn i bedre dagslys viste ofte hva rommet trengte.
- En farge lånt, ikke oppfunnet. Farger på vegger, tekstiler og tilbehør kom fra selve ankerstykket.
- Reparasjon før kjøp. Stabilisering og rengjøring kom før noe nytt ble kjøpt.
- Tid. Ingen av disse rommene ble ferdige på en helg, og ingen av eierne brydde seg om det.
Hvis du er usikker på hvor du skal begynne, velg stykket du ville reddet i all hast. Sett det der du ser det oftest, bo med det i en uke og legg merke til hva som plager deg rundt det. Den irritasjonen er ditt første prosjekt. Våre møbelnotater og fargekombinasjoner hjelper deg videre.